I anledning verdens aktivitetsdag 10.mai, gir vi i styret ved NSFSF dere her en uke med tips og tekster om fysisk aktivitet.

Barn og unge i Norge har i hovedsak ikke blitt mindre aktive de siste 16 årene, men de har heller ikke blitt mer aktive, og for enkelte aldersgrupper er dette svært uheldig. De detaljerte fakta forteller oss at de fleste 6 åringer er tilstrekkelig fysisk aktive (60 min per dag med MVPA), mens blant 9-åringene faller det til under 74% og 90% for henholdsvis jenter og gutter. Rykende ferske tall viser også at det er blant 9-åringene at vi nå ser endring, for her har det vært en reduksjon i fysisk aktivitet i nevnte periode; nå er det kun 68-84% som er tilstrekkelig aktive. At svært mange unge slutter i organisert idrett i overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole er svært tydelig i disse nasjonale målinger om fysisk aktivitet. For blant 15 åringene, er det nå 44-55% som er tilstrekkelig fysisk aktive.

Årsakene til dette? Ingen kartlegging har til nå tatt for seg slik årsaks kartlegging for alle aldersgrupper, men enkelte forhold peker seg ut som naturlige forklaringer. Når barn begynner på skolen, må de forholde seg til en hverdag som i grunn strider i mot deres naturlige bevegelseslyst. Vi lærer å sitte stille, lytte og skrive, for slik å fremme læring og kognitiv utvikling. Det er jo i grunn litt ironisk at Sogndal miljøet da samtidig finner bedre effekt av fysisk aktiv læring. Dette fikk vi høre mye spennende erfaringer fra, da primus motor Geir Kåre Resaland holdt presentasjon for oss i februar webinar.

Mange unge slutter i organisert idrett i perioden mellom ungdomsskolen og videregående skole, og årsaker er flere: tidspress, venner slutter, det er ikke moro lenger, det blir for seriøst, og dessuten ser vi at flere jenter enn gutter slutter, flere unge med immigrasjonsbakgrunn faller fra, og det er primært de som kommer fra familier der idrett står sterkt, som fortsetter.

Samtidig har vi et kroppsøvingsfag i krise. Unge har i mange år gitt uttrykk for dårlig erfaring med kroppsøvingsfaget, og mener det er snarere en karakter i kropp enn i faglig utvikling. For har du ikke kropp og fysikk til å prestere i idrettslige ferdighetskrav, så kommer du ikke langt. Kroppsøvingsfagets nye læreplan har gjort flere viktige og tidsriktige endringer, og ønsker seg nå bort fra idrettsfokuset. Frem skal bevegelsesglede, medbestemmelse og evaluering av utvikling, innsats og sosialt samarbeide. Men uten klare evalueringskrav, er det mange lærere som fortsatt evaluerer på ferdighet, og med nylige sak om å fjerne kroppsøvingsfaget fra fellesfagene i videregående skole, ser det ikke lyst ut mht å få flere tenåringer til å like å bruke kroppen i hverdagen.

For å få flere unge i et livslangt forhold til fysisk bevegelsesglede, må vi jobbe på overordnede nivå for å inkludere flere. Vi trenger involvere skole, idrettslag, og kommune, og ikke bare forvente at enkelt individene skal finne ut av de ulike utfordringene på egen hånd.

Barn som kommer til skolen for egen maskin er i bedre humør!

I følge en undersøkelse fra Norsk Transportøkonomisk institutt, blir hvert 4.barn kjørt til skolen av sine foreldre. Samtidig viser en større studie fra Sverige at barn som selv forflytter seg til skolen ved å gå eller å sykle, har bedre humør og er mer mottakelig for læring enn barn som kjøres til skolen. Jeg sender poden på sykkel de 5km det er til skolen vår: vår, sommer og høst!

 

Kilder for denne teksten: