Seniorforsker Eva Denison gav oss et innblikk i det massive arbeidet bak flere systematiske kunnskapsoppsummeringer på erfaringer fra kostholds- og aktivitets-atferdsfokuserte intervensjoner.
Hun la vekt på at evidensbyrden aldri kunne bli høyere enn TROLIG effektfult, mens MULIGENS er ganske godt dokumentert, og KANSKJE indikerer en svært liten overbevisende effekt.
Kognitiv terapi for å øke aktivitetsnivået viser seg å trolig øke aktivitetsnivået på kort sikt etter FLS-liknende oppfølginger (kort sikt: direkte etter intervensjon, pre/post målinger). Selve effekten er liten til moderat, og med sterkest effekt når det er etablert sykdom hos individene sammenlignet med de som har økt risiko for sykdom. Interessant nok har selve fagprofesjonen bak den tjenesteutøvende aktivitet liten betydning mht effekten for brukeren, og det var også av mindre betydning om intervensjonen varte lengre eller kortere enn 3 måneder.
Det kan se ut som at det er helst egenskapen ved tiltaket som ytes snarere enn hvem som gir tilbudet, hvilken kontekst tilbudet ytes i, eller hvilket format tilbudet gis gjennom. Og det er da helst de endringsorienterte metoder som viser god effekt – med en ekstra betydning av å oppleve sosial støtte.
Et viktig og kritisk spørsmål fra fagforsamlingen under denne presentasjonen, var hvorvidt aktivitetstilbudet er tilstrekkelig metodisk beskrevet i publikasjonene, og om det er oppgitt hvem som faktisk gir aktivitets-intervensjonen og i hvilken kontekst dette skjer ved. For hvordan vi definerer fysisk aktivitet, og deretter måler effektendringer, og også hvilken type fagperson som formidler/utøver dette, er faktisk svært sentralt for mottakerens forståelse og motivasjon.
Trackback/Tilbaketråkk