Under den årlige ACSM «Exercise is Medicine» kongressen i USA ble det satt søkelys på treningsfysiologers posisjon som helsepersonale. Et referat fra møtet følger her.
Primærhelsetjenesten handler i stor grad om å identifisere sykdom og kurere den, og i mindre grad om å forebygge sykdom. Dessverre har helsepersonale i mindre grad kunnskapen som skal til for atferdsendring, og/eller begrenset kapasitet til å gjøre tett nok oppfølging for å lykkes med slikt. Men en vel så viktig utfordring er at en helsefaglig neppe vil rekvirere eller anbefale fysisk aktivitet som medisin, dersom man selv ikke føler seg trygg i (mestrer!) slik type livsstil.
Aktivitetsmedisinens historie tilskrives ofte observasjonsstudien av lege og epidemiologist Jeremy Morris i 1953 som fant høyere forekomst av hjertekarlidelser hos bussjåfører (stillesittende) i forhold til busskonduktører (i bevegelse).
Det kan forventes 10-15% lavere dødelighet per 1-2 MET!
Forkjemperne for Aktivitetsmedisin i USA ,der konseptet «Exercise is Medicine» har sitt utspring, etterlyser flere innsatsområder, for at våre fagpersoner innen fysisk aktivitet og helse skal oppnå anseelse og riktig posisjon i helsetjenesten:
- Det må være et bedre tverrfaglig samarbeide på universitets/fagutdannelses nivå, der de ulike helseprofesjoner blir bedre kjent med hverandres kompetanse.
- Etterlyser et mer sømformet utdanningsprogram og klar kommunikasjon om helseprofesjon/betegnelse/nomenklatur, for å klare løfte oss klart fram som helsepersonale. I USA har de derfor fra 2004 opprettet Committee on Accreditaion for the exercise sciences. Utfordringen ligger i å få de ulke institusjoner til å ville endre sitt pensum.
- Påpeker behov for mer klinisk erfaring og internships (utveksling!) for å kvalifisere oss bedre til klinisk arbeide.
Under presentasjonen ble Australia løftet fram som et foregangsland, der våre fagfeller nå naturlig regnes som en del av helsepersonalet. De omtales som «akkrediterte trenings fysiologer» (Accredited exercise physiologists, AEP’s).
Exercise physiologists emerge as allied healthcare professionals in the era of non-communicable disease pandemics: a report from Australia, 2006-2012. (se link her)
Det kan også være at du finner denne tilsvarende og mer detaljerte omtalen om AEPs nyttig å lese!
Møtet ble i grunn avsluttet med en sak som belyser at vi i Norge ikke er i en særposisjon i mangelen av en samlende tittel for vår profesjon. Både foredragsholder og de 4 fra publikum som benyttet anledning til å stille spørsmål, etterlyste alle mangelen på evne til å samles om en tittel – til tross for nå å ha holdt på i mange år! Foredragsholder mente det var ødeleggende bare å ha to ulike titler for bachelornivå (exercise physiologist) og masternivå (exercise science) – ingen andre profesjoner har slik todelt tittelering! Og mens en i publikum mener vi bør benytte anledningen til å samle krefter om en «task force», svarer en annen til at vi må bruke de samlende foreninger vi har, framfor å skape nye; clinical exercise physiologists association (CEPA).
Undertegnede kan ikke annet si, enn at dette møtet stimulerte mer iver til å jobbe med akkurat disse problemstillinger framover. Er det noen som kan få det til, så er det «lille Norge». Men vi har et stykke arbeide foran oss!