Hva heter du, hvor er du fra og når er du født?
Jeg heter Kristin Granum Rosebø, er fra Kolbotn og født i 1980.
Hva gjør du for tiden?
Jeg driver til daglig mitt eget lille AS, Kreativ Trening, som i år har 10 års jubileum. Her leverer jeg en rekke tjenester innen fysisk aktivitet og helse. Da jeg jobbet i treningssenterbransjen fra 2000 til 2013, savnet jeg å skape egne produkter, i tillegg ønsket jeg å komme tettere på kunden enn hva jeg følte var mulig på et støyende treningssenter. Den tette dialogen, særlig i arbeidet med livsstilsendring over tid, er viktig for meg. Jeg tok derfor etterutdanning i coaching og livslæring, og startet opp helt for meg selv.
I dag jobber jeg nesten utelukkende mot privatmarkedet med grupper og individuell veiledning, men jeg har tidligere jobbet mye mot bedrifter og levert en rekke treningsreiser i inn- og utland fram til pandemien traff. Som selvstendig har man frihet, det lærer man også veldig mye av. I 2018 startet jeg for eksempel et reisebyrå sammen med en makker. Det gikk bra, men pandemien traff oss dessverre. Jeg brukte derfor pandemien på å sluttføre to bokprosjekter jeg har hatt i magen helt siden min første utgivelse «TREN UTE» som kom i 2016. I 2022 fikk jeg endelig utgitt både «Kristins treningstips» og «Mer bevegelse». Den siste fikk jeg med meg et par medforfattere på og har til hensikt å motivere grunnskolene til å ta i bruk mer fysisk aktiv læring.
Hvorfor har du valgt denne utdannelsen (og hvor har du tatt den)?
Da jeg begynte på NIH i 2000 hadde jeg egentlig bare tenkt å ta grunnfag idrett. Tanken var å få kompetanse som lærervikar i kroppsøving mens jeg studerte noe annet videre. Men sånn ble det ikke. Samtidig med at jeg begynte på NIH, tok jeg også PT-utdanningen som på den tiden var i regi av andre enn NIH. Før jeg var ferdig med grunnfag idrett, hadde jeg jobb i SATS og flere PT- kunder jeg fulgte opp. Jeg hadde også blitt gruppeinstruktør og var i ferd med å skape meg en fulltidsjobb på treningssenter. Det ble imidlertid stadig viktigere for meg med økt kunnskap, derfor fullførte jeg studiet innen fysisk aktivitet og helse og fikk bachelorgraden som i dag kvalifiserer til helse- og treningsfysiolog. Jeg vurderte i flere omganger å ta en mastergrad i ett av de mange emnene innen fysisk aktivitet og helse jeg gjerne skulle dypdykket mer i. Men siden jeg brått hadde fulltidsjobb i treningssenterbransjen, og innså at det viktigste ble økt arbeidserfaring, seiret arbeidslivet over en master. Jeg kaller derfor min første bokutgivelse for min mastergrad 🙂
Hva brenner du særlig for som helse- og treningsfysiolog?
Jeg brenner særlig for individet. Det å kommunisere med mennesker, være nysgjerrig og å finne løsninger for den enkelte har alltid stått meg nært. Jeg ønsker å ha mine kunder med på beslutningene om hvordan vi skal jobbe sammen mot deres mål, og ikke utelukkende fungere som en som pusher på dagens økt. I et større perspektiv er det klart jeg brenner for den generelle folkehelsa, og jeg gremmes over at vår kompetanse fortsatt ikke er mer synlig i samfunnet, og at vi får altfor lite spillerom når vi vet at dårlig helse koster samfunnet dyrt. Det er et tankekors at man fortsatt ikke tør satse mer på forebyggende helsetiltak som kan redusere øvrige helsekostnader betydelig på sikt.
Hva tenker du er det aller viktigste arbeidet til en helse- og treningsfysiolog?
Det er å forebygge fysisk og psykisk sykdom og å øke kunnskapen om verdien av fysisk aktivitet i befolkningen. Vi som har en utdannelse med fordypning i aktivitetsmedisin – som jo innebærer aktivitet som medisin – har et stort ansvar her. Vi må spre vår kunnskap, og vi må gi de menneskene vi møter erfaring med denne «medisinen».
Hva tenker du må til for at flere blir kjent med oss som yrkesgruppe?
Om man kvalifiserer til tittelen, så må man bruke den. Alle som har kjennskap til tittelen, må bruke den spesifikt i utlysningen. Norsk forening for helse- og treningsfysiologer jobber kontinuerlig på vegne av oss som yrkesgruppe, og jeg er veldig glad for at jeg har sittet i styret i 3 år og fått økt kunnskap om og innsikt i arbeidet som kreves. Samtidig må absolutt alle være med på å dra dette lasset som en dugnad. Helt siden begynnelsen av 2000-tallet, da jeg var student, ble jeg lovet at vår kompetanse skulle synliggjøres i markedet, men slik ble det ikke. Jeg er derfor veldig glad for at denne foreningen endelig har blitt til og kjemper vår sak.