Den årlige internasjonale kongressen i regi av American College of Sports Medicine (ACSM) samler studenter og forskere fra hele verden i USA hver mai/juni måned:
At ACSM’s Annual Meeting, World Congress on Exercise is Medicine® and World Congress on the Basic Science of Exercise, Circadian Rhythms and Sleep you’ll find sessions covering virtually every aspect of sports medicine, exercise science and the benefits of physical activity.
I år gikk kongressen i Orlando (Florida), og som sedvane er seksjon for Idrettsmedisin ved Norges Idrettshøyskole godt representert; deriblant også lederen i NFHT!
Dette er kongressen der du møter forskerne bak store, kjente publikasjoner, frem-stående eksperter på ulike idrettsmedisinske og helsefaglige fagområder, og studenter eller «up and coming» forskere. Presentasjoner varierer fra poster-presentasjon (du står ved en poster som presenterer din forskning og er tilgjengelig for spørsmål fra tilskuere), og ulike former for muntlige presentasjoner (varighet alt fra 10 minutter innslag til 50 minutter). Messehallen er dessuten full av utstillere som ønsker promotere og demonstrere sine unike produkter; alt fra undervisningsmateriale, til bøker, til teknologisk trenings- eller labutstyr.
Her byr undertegnede på et lite innblikk fra de ulike faglige presentasjoner jeg har valgt ut fra programmet.
PHYSICAL ACTIVITY: WHAT DOSE, TYPE AND INTENSITY OF EXERCISE IS BEST MEDICINE?
Seansen innledes med en meget godt fremlagt oversikt på aktivitetsnivå globalt, med utgangspunkt i WHO 2009 sin rapport på globale helserisiko (PDF), der det tydelig fremkommer at fysisk inaktivitet er rangert som den 4. viktigste årsak til tidlig død.
Verdensomspennende trender i fysisk inaktivitet, Lancet 2018
Det fremlegges tydelige illustrasjoner for globale (in-)aktivitetstrender og evidensbaserte dose-respons sammenhenger mellom grad av fysisk aktivitet og helseutfall. Her vektlegges det spesielt at man også oppnår betydelig helseeffekt ved et lavere aktivitetsnivå enn hva som formidles i de offentlige og globalt forenlige anbefalinger:
- Bare 5-10 min med daglig løping reduserer risiko for hjerte- og karsykdommer med 58%
- Mens moderat intensitet har en klar lineær reduksjon av helserisiko i forhold til inaktivitet, viser intensiv intensitet en dramatisk reduksjon opp til 10MET-timer per uke, for deretter å flate ut mht helseeffekt.
- Dette innebærer videre at jo høyere intensitet man gjennomfører økten med, jo kortere varighet trenger du holde det gående for god helseeffekt!
- Lav intensiv aktivitet (feks rolig gange) har også en helseeffekt, med bla markert bedre blodsukkerregulering. Altså rett og slett en god ide å «tusle seg en tur» direkte etter et måltid, spesielt om man har utfordringer med insulinfølsomhet/glukosetoleranse, framfor å bli sittende rolig.
PURE-studien finner du i linken her!
AVBRYT REGELMESSIG STILLESITTING!
Med økt fokus på hvorvidt vi bør være mer konsentrert om å avbryte stillesittende tid, eller fremme mer fysisk aktivtet, viser det seg at det i alle fall vil være en stor fordel å avbryte lengre tidsperioder med stillesitting. Sammenligner man to personer som sitter like mye stille i løpet av en dag og er like mye i bevegelse i løpet av en dag, vil den som samler minuttene sine i lengre perioder med stillesitting komme dårligere ut helsemessig enn en som bryter opp stillesittingen med regelmessige bevegelsesøkter
Det ser også ut til at disse ulike refererte funn er like gyldige for personer med tidligere hjerte-kar utfordringer som foreløpig friske personer (Stewart JACC 2017).
ALDRI FOR SENT Å STARTE
Et like viktig budskap som ble løftet fram, basert på forskningsstudier, var den «evigvarende» livgivende effekten av å starte opp gode aktivitetsvaner; at det aldri er for sent å igangsette en slik livsstil. Uansett når du starter i livet, vil du oppnå en forlenget forventet levealder (naturlignok med avtagende størrelsesorden jo eldre du er ved oppstart..).
STYRKE ELLER KONDISJONSTRENING NÅR HELSE ER FOKUS?
Et relevant spørsmål når man er ute etter å påvirke sykelighet og dødlighet, er hvorvidt man bør prioritere styrketrening eller kondisjonstrening. For mens håndgrepsstyrke er funnet som et godt mål for total muskelstyrke, og assosieres tett til forventet levealder, er også maksimal kondisjonsevne vist seg å være sterkt knyttet til mortalitet. Litt avhengig av resultatet man evaluerer utfra (langtidsblodsukker, blodtrykk, total dødlighet…), så ser det ut til at kombinasjonen (≥150 min MVPA per uke og ≥2 styrkeøkter per uke) så vidt viser seg bedre enn kun kondisjonstrening alene.
Ett studie som ble løftet fram, var trening av personer med fedme, der kombinasjonen av styrke og kondistrening var bedre enn en av delene alene på å fremme total fysisk yteevne (balanse, styrke, kondis, fleksibilitet). Det som gjør tolkningen vanskelig, er at kombinasjons-versjonen innebar dobbelt så mye trening (90-100 min) enn enkelt-versjonene alene (60 min). Er det da total mengde fysisk aktivitet, eller er det unike fysiologiske effekter fra styrketrening og kondisjonstrening som bærer effekten?
For hver 1MET økning i aktivitets kapasitet ser man ca 8-35% reduksjon i dødelighet, noe som tilsvarer regelmessig bruk av lav-dose aspirin, statiner, betablokkere eller angiotensin-konverterende enzym etter aktutt hjerteinfarkt.
Neste foredragsholder ønsket se at flere leger brukte gå-tester på sitt legekontor for å evaluere helsestatus hos eldre over tid. En endring i gåhastighet gir mye informasjon, da denne er funnet å henge sammen med total dødelighet. De som holder høyere gåhastighet har lavere dødsrisiko enn de som ikke klarer tilsvarende gåhastighet!
INTENSITET OG HELSEUTFALL
At man har redusert total dødlighet og bedre helse ved økt fitness, uavhengig av kroppsvekt, bør være en kjent sak for våre medlemmer. Men dette er også viktig å ha med seg i arbeidet med klienter; at ikke alle kan forvente å redusere vekten sin tross økte aktivitetsvaner, men at den økte fitness er sentralt å holde fast i – og også løfte fram for klientene for vedvarende motivasjon. Og selv om man tar høyde for lik total energiomsetning i økten, er helseutbyttet betraktelig høyere dersom intensiteten er høy i forhold til moderat eller lav.
En rottestudie, med trening over 6 uker etterfulgt av inaktivitet, viste at treningsperioden medførte mer stabil hjertefunksjon (effekt på både parasympatiske og sympatiske signaler – alt var mer harmonisert), mens den etterfølgende inaktive perioden medførte tilbakefall av helsegevinst. Kun regelmessig/opprettholdt trening vil kunne gi vedvarende redusert risiko for hjertefeil!
Men ønsker du å få klienten din opp i høye intensitetssoner for å øke kardiorespiratorisk form, bør du altså starte gradvis og progressivt, for å redusere risiko for akutt illebefinnende – og her ble det faktisk referert til en norsk publikasjon av Wisløff!
TRENING – KAN DET BLI FOR MYE?
I seansen som handlet om hvorvidt treningen kan ha negative sider, spesielt om man ser på de med store treningsmengder, var det utelukkende fysiologiske perspektiv som ble drøftet (her foreligger det mye forskning på psykologiske perspektiv og motiv). Fokuset lå på funnene om økt forekomst av ventrikulær dysfunksjon, hjertemuskel fibrose hos eldre atleter etter en lang idrettskarriere, og akselererte arterioskleroseprosesser.
Høyre ventrikkel har relativ lav arbeidsbelastning ved hvile, men betraktelig økt belastning under hardt fysisk arbeide. Det er også målt økt forekomst av hjertemuskel-enzymer i blodet etter hard aktivitet, og dette enzymet korrelerer med økt høyreventrikkel dysfunksjon.
Et interessant funn er at utholdenhetsutøvere med store treningsmengder er funnet å ha mer kalsifisering i blodårene (nedleggelse av kalisum i blodåreveggen, noe som er forbundet med negativ helseeffekt, da kalsifiserte fettplakk forblir kroniske og snevrer inn blodpassasjen; artheriosklerose). Det spekuleres i om denne kalsifiseringen er beskyttende, da den stabiliserer plakk i blodårene (slik statiner virker), og beskytter de fra å løsne (feks pga økt turbulens i blodstrømmen under høy treningsintensitet). Men dette er foreløpige hypoteser, og vi vet ikke om dette funnet kun er et resultat av å ikke klare ta høyde for andre, tidligere livsstilsfaktorer (nå er de sunne og løper mye; men hva med tidligere i livet?).
KAN ALZHEIMERS SKYLDES EN INAKTIV TILVÆRELSE?
Et eget symposium så på betydning av fysisk aktivitet for hjernehelse. Introduksjonen satt fokus på evolusjonen, der menneskets stamfedre, apeslekten, normalt lever et ganske inaktiv liv (ca 10 km per dag, tilsvarende 1000-3000 steg per dag, og 10 timer inaktiv tilværelse i tillegg til tid i søvn), men også hovedsakelig livnærer seg på frukt (ergo; lav forekomst av diabetes og hjertekarlidelser, og en gjennomsnittlig kroppsfettprosent på 10-20%). Først da menneskets forfedre reiste seg på to ben, økte distansene per dag, og vår tilværelse som «jegere og samlere» tiltok. En nyere studie av folkeslaget Hadza i Nord-Tanzania (anses å være siste folkeslag av «jegere og samlere») viser at de beveger seg ca 75min per dag med moderat-til-intensiv intensitet og tilbakelegger ca 18000 steg per dag). De nær 20 km som disse beveger seg per dag krever ikke bare en tilpasning av både muskel-skjelett- og kardiovaskulært system, men trolig også hjernen. Betydningen av besteforeldre løftes nå fram; mens foreldre er ute og jakter/samler, må noen passe barna. Dette krever oppegående besteforeldre som kan agere utfra erfaring og kunnskap for å ivareta barna.
Genetikken som ligger bak Alzheimers har nok alltid vært tilstede, men det foreslås nå at fysisk aktivitet kan dempe uttrykket av slik lidelse. Så mens uttrykket av Alzheimers var lavt tidlig i evolusjonen (tidligere aktive besteforeldre passet barna, og var kognitivt skikket til å se etter de!), er forekomsten av Alzheimers i dag økt – kanskje da fordi vi nå er mindre aktive gjennom livet. Noe av forklaringen menes å ligge i at høyt blodtrykk bla disponerer for tidlig kognitiv aldring, men at fysisk aktivitet beskytter mot plakkdannelse i blodårer – også de i hjernens vaskulærsystem.
Et eget referat følger fra seansen «If exercise is medicine, should exercise phsyiologsit be recognized as healthcare professionals«?
