Et viktig steg for profesjonen, også i Norge.
Hvordan vet vi hva som kjennetegner en dyktig helse- og treningsfysiolog? Et nytt internasjonalt konsensusarbeid gir nå svar og kan få stor betydning for utviklingen av faget både globalt og nasjonalt. Til nå har imidlertid kravene til kompetanse, utdanning og praksis variert betydelig mellom land. I mars ble det publisert den første internasjonale konsensusen om profesjonsstandarder for helse- og treningsfysiologer. Her ble det samlet eksperter fra 14 land som brukte en systematisk konsensusprosess (Delphi-metode) for å definere hva som utgjør god og trygg praksis. Resultatet er et felles rammeverk med 20 konkrete kompetanseområder, organisert i fire hoveddomener:
- Profesjonell praksis
- Handler blant annet om etikk, lovverk, samarbeid og pasientsentrert arbeid.
- Grunnleggende kunnskap
- Omfatter forståelse av anatomi, fysiologi, sykdomslære, atferdsendring og mer.
- Kartlegging og oppfølging av pasienter
- Fokus på risikovurdering, screening og klinisk beslutningstaking.
- Design og gjennomføring av tiltak
Disse fire domenene beskriver til sammen kjernen i hva en helse-og treningsfysiolog skal kunne, uavhengig av hvor i verden man arbeider.
Hvorfor er dette viktig?
Dette er første gang profesjonen har et felles internasjonalt referansepunkt. Dette representerer et viktig skritt i utviklingen av fagfeltet og har flere sentrale implikasjoner. For det første kan standardene bidra til økt kvalitet og pasientsikkerhet ved å tydeliggjøre hvilken kompetanse og hvilke ferdigheter som kreves for å tilby trygg og effektiv behandling basert på trening. Videre gir de et solid grunnlag for utdanning, ettersom universiteter og utdanningsinstitusjoner kan bruke standardene til å utforme studieprogrammer og definere læringsutbytter. I tillegg kan et felles rammeverk styrke den profesjonelle identiteten ved å bidra til en tydeligere rolleforståelse, både innenfor helsetjenesten og i samfunnet generelt. Standardene kan også fremme internasjonal mobilitet ved å gjøre det lettere å sammenligne kvalifikasjoner og kompetanse på tvers av landegrenser. Samlet sett legger dette til rette for større faglig anerkjennelse, bedre samarbeid og økt kvalitet i tjenestene som tilbys. Forskerne bak arbeidet peker også på at dette kan danne grunnlaget for fremtidige internasjonale akkrediteringsordninger, slik vi allerede ser i andre helseprofesjoner.
Hva betyr dette for Norge?
I Norge er helse- og treningsfysiologi fortsatt et fagfelt i utvikling sammenlignet med enkelte andre land. Nettopp derfor kan de internasjonale standardene være særlig verdifulle i en norsk kontekst. De kan bidra til å tydeliggjøre hvilke kompetansekrav som bør ligge til grunn for profesjonen, og dermed skape større forutsigbarhet og kvalitet i både utdanning og praksis. Standardene kan også styrke argumentasjonen for en tydeligere og mer anerkjent plass i helsetjenesten ved å synliggjøre profesjonens kunnskapsgrunnlag og samfunnsrelevans. Videre kan de støtte arbeidet med videreutvikling av utdanningstilbud og profesjonsidentitet, samtidig som de gir et felles språk og referanseramme i dialogen med myndigheter, beslutningstakere og andre helseprofesjoner. Dette kan bidra til økt forståelse av fagfeltets rolle og potensielle bidrag til forebygging, behandling og rehabilitering. For NFHT representerer dette også et viktig verktøy i arbeidet med å videreutvikle fagfeltet nasjonalt.
Internasjonalt peker utviklingen tydelig i retning av mer samarbeid og harmonisering av helseprofesjoner. helse- og treningsfysiologer er en del av denne utviklingen. De nye standardene gir ikke et ferdig svar på hvordan profesjonen skal organiseres i hvert land, men de gir et solid felles fundament for videre utvikling. Og kanskje viktigst av alt:
De tydeliggjør hvilket potensial som ligger i riktig bruk av trening som medisin, når det gjøres av riktig kompetanse.
Konsensusuttalelsen kan du lese her: Reeves, N.E., Lane, K.N., Scott, A. et al. International Professional Practice Standards for Clinical Exercise Physiology: Consensus Statement. Sports Med 56, 1069–1084 (2026). https://doi.org/10.1007/s40279-026-02407-6