Over hele verden er treningsbasert behandling i ferd med å ta steget fra frisklivsråd til medisinsk praksis. Der vi tidligere snakket om at folk «bør trene mer», viser forskningen nå at riktig dosert og veiledet trening kan være like virksom som medisin, og i noen tilfeller et bedre behandlingsvalg. At stadig flere land integrerer helse- og treningsfysiologer i sine helsetjenester, er et tydelig uttrykk for dette skiftet. Samtidig står vi i en global helseutfordring. Aldri før har befolkningen i industrialiserte land beveget seg mindre og fysisk inaktivitet er nå en av de mest betydningsfulle risikofaktorene for kroniske sykdommer. Samtidig lever mange lenger med flere diagnoser samtidig, noe som både forlenger sykdomsforløpene og øker presset på helsetjenestene.
I møte med komplekse pasientgrupper kommer svakhetene i dagens norske system tydelig til syne: brede aktivitetskampanjer og ordninger slik som «grønn resept» når rett og slett ikke de som trenger medisinsk treningsoppfølging mest. Evalueringer fra blant annet Storbritannia viser at henvisningsordninger uten spesialisert kompetanse ofte faller igjennom: de mangler individuell tilpasning, risikohåndtering og klare koblinger til videre oppfølging. Konsekvensen er at pasienter faller fra, får for liten effekt, eller mister en behandlingsmulighet som faktisk kunne endret sykdomsforløpet. Her trer behovet for helse- og treningsfysiologer tydelig frem. For pasienter med hjerte- og karsykdom, kreft, lungesykdom eller metabolsk sykdom handler ikke oppfølging om å «trene litt mer». Det handler om riktig trening, til riktig tid, for riktig person, utført av kompetente fagfolk.
Kvinne som bokser på en boksesekk.
Andre land har allerede vist hvordan dette kan gjøres. Australia er kanskje det tydeligste eksempelet. Der regnes Accredited Exercise Physiologists (AEP) som en del av helsevesenet på linje med andre allierte helseprofesjoner. Systemet bygger på akkrediterte universitetsprogrammer, strenge krav til klinisk praksis, et definert scope of practice og årlig resertifisering. Resultatet er en profesjon som inngår i alt fra sykehus og primærhelsetjeneste til rehabilitering og arbeidshelse, og som leverer betydelige helsegevinster. Faktisk viser økonomiske analyser at dette gir svært gode kost–nytte-forhold ved behandling av kroniske sykdommer, en viktig årsak til at Australia har løftet profesjonen så tydelig inn i sin helsestruktur.
En lignende utvikling har skjedd i Storbritannia. I 2021 samlet forskere, klinikere og fagorganisasjoner seg om et nasjonalt «charter» som slo fast at landet trengte en regulert profesjon innen klinisk treningsfysiologi. De pekte på fragmenterte tjenester, manglende kvalitetssikring og for svake utdanningskrav som flaskehalser. På bare tre år ble det etablert et akkreditert register, utviklet nasjonale kompetansestandarder og satt i gang akkrediteringsløp for masterprogrammer. Plutselig begynte stillinger for helse-og treningsfysiologer å dukke opp på linje med andre regulerte helseprofesjoner. Dette viser at strukturert satsing gir rask effekt.
Canada representerer en annen type læringspunkt. Der finnes en anerkjent sertifisering, men ingen nasjonal akkreditering av utdanningsprogrammer. Resultatet er store kvalitetsforskjeller mellom universitetene. Bare halvparten av studentene har obligatorisk praksis, og mange får ikke erfaring med kliniske pasienter. En tredjedel av programmene mangler systematiske vurderinger av ferdigheter. Canada illustrerer dermed hvordan fravær av akkreditering skaper et uforutsigbart kompetansenivå og hvorfor formelle kvalitetskrav er avgjørende for at profesjonen skal kunne bære en klinisk rolle.
Felles for Australia, Storbritannia og Canada er at profesjonalisering, i form av utdanningskvalitet, tydelige kompetansekrav, praksisstandarder og regulering, gir bedre pasientbehandling, høyere sikkerhet og større gjennomslag i helsevesenet. Her har Norge mye å hente. For selv om Norge har gode fagmiljøer og fem etablerte utdanningsprogrammer, mangler helse- og treningsfysiologer fortsatt en tydelig plass i helsetjenesten. Forum for helse- og treningsfysiologer i høyere utdanning har en viktig rolle i å utarbeide og følge opp kompetansekrav, samt bidra til å synliggjøre profesjonen. Men forumet er ikke, og skal ikke nødvendigvis være, som et faglig samarbeidsorgan, en akkrediteringsinstans. Det synliggjør tvert imot behovet for at Norge nå etablerer en uavhengig og formell akkrediteringsordning som sikrer kvalitet og konsistens på tvers av utdanningene.
Internasjonale erfaringer viser at uten krav til klinisk praksis, ferdighetsvurderinger og tydelig profesjonskompetanse, vil faggruppen ikke få den posisjonen helsetjenesten faktisk trenger. I tillegg vil en formell register- eller autorisasjonsordning gi pasienter og arbeidsgivere trygghet for at de møter kvalifiserte fagpersoner.
Norge har nå en mulighet: Vi kan lære av land som har gått foran eller vi kan fortsette å stå utenfor en internasjonal bevegelse som dokumentert gir bedre helse, bedre tjenester og mer bærekraftige helsesystemer.
Helse- og treningsfysiologer kan bli en nøkkelressurs i fremtidens norske helsevesen. Spørsmålet er ikke om behovet finnes. Det er om vi velger å handle i tide.
Kvinnelig pasient som trener med strikk.