Fastlegekontoret er en av de mest sentrale møteplassene mellom helsevesenet og befolkningen, og derfor også et hensiktsmessig sted for å fremme fysisk aktivitet. Likevel viser nyere forskning at fysisk aktivitet fremdeles er en underutnyttet ressurs i allmennpraksis. Hva skyldes dette og hva kan gjøres for å realisere potensialet?

En fastlege i konsultasjon med pasient

En nylig narrativ litteraturgjennomgang i Irish Journal of Medical Science har undersøkt erfaringene til både pasienter og fastleger knyttet til fysisk aktivitetsrådgivning i konsultasjoner. Gjennomgangen gir et innblikk i både barrierer og muligheter.

Fastlegene vil, men systemene svikter

Fastleger og sykepleiere i primærhelsetjenesten anerkjenner betydningen av fysisk aktivitet for helse og de fleste ser det som en del av sitt ansvar å fremme dette. De rapporterer imidlertid om flere barrierer:

• Tidsmangel er den hyppigst rapporterte utfordringen. Det er vanskelig å snakke om livsstilsendring når konsultasjonen handler om akutte plager eller flere samtidige helseproblemer
• Mangel på kunnskap og ressurser, som oppdaterte verktøy for treningsveiledning og oversikt over lokale aktivitetstilbud, gjør det krevende å følge opp
• Usikkerhet rundt pasientens motivasjon og etterlevelse kan føre til at legene unngår å ta opp temaet
• Lite støtte fra systemnivå, som økonomisk kompensasjon og tydelige retningslinjer, reduserer insentivet for å prioritere dette i en travel hverdag

Pasientene er positive hvis det gjøres riktig

Et overveldende flertall av pasienter er åpne for å snakke om fysisk aktivitet med fastlegen. Men hvordan det gjøres har stor betydning. Pasientene ønsker at rådene skal være:

• Personlig tilpasset og knyttet til deres egne livssituasjon og mål
• Formidlet på en støttende og ikke-dømmende måte, og ikke oppleves som “mas” eller moraliserende
• Koblet til konkrete løsninger, som gruppetreningstilbud, aktivitetsgrupper eller resept på fysisk aktivitet

Flere pasienter understreker betydningen av å bli møtt med forståelse, og viktigheten av tillit og relasjon til helsepersonell for å lykkes med livsstilsendring.

Veien videre, hva må til?

For at fysisk aktivitet skal få en mer naturlig plass i allmennpraksis foreslår forskerne flere tiltak:

• Systemnivå-endringer: Det må settes av tid til forebygging og livsstilsråd i konsultasjoner. Fysisk aktivitet bør inngå som en del av behandlingsløp og kompenseres økonomisk på lik linje med medisinsk behandling
• Samarbeid med treningsfaglig personell: Fastleger og sykepleiere bør ha lav terskel for å henvise videre til helse- og treningsfysiologer og andre med spesialisert kompetanse. Dette gir pasientene tilgang til mer spesifikk veiledning og oppfølging
• Strukturerte verktøy og ressurser: Brosjyrer, digitale verktøy og oppdaterte oversikter over lokale aktivitetstilbud gjør det enklere å gi gode råd, og kan øke pasientenes opplevelse av at rådene er gjennomførbare

Hva betyr dette for helse- og treningsfysiologer?

Funnene fra denne studien bekrefter det mange i vår forening allerede vet: Vi har en viktig rolle å spille som bindeledd mellom helsetjenesten og befolkningen. Når fastleger ønsker å henvise, men mangler tid og verktøy, trenger de fagpersoner med spesialisert kompetanse som kan overta stafettpinnen og sikre oppfølging.

Derfor jobber vi i Norsk Forening for Helse- og Treningsfysiologer for at våre medlemmer skal bli en naturlig del av det tverrfaglige primærhelseteamet, og at fysisk aktivitet skal få den plassen den fortjener i behandling og forebygging.

Fysisk aktivitet er medisin, men bare hvis den tas i bruk.