I en tid der fysisk inaktivitet regnes som en av de største risikofaktorene for kronisk sykdom og tidlig død, er det ikke lenger nok å si at folk bør være aktive. Vi må også kunne svare på hvordan, hvor mye, hvor ofte og for hvem. Dette er kjernen i «trening på resept» og en fagartikkel fra 2024 stiller det betimelige spørsmålet: Hvem har egentlig ansvar og kompetanse til å skrive disse reseptene?
I en kommentarartikkel i Journal of Sport and Health Science går professor Weimo Zhu og kollegaer gjennom historiske milepæler i forskning på fysisk aktivitet og diskuterer styrker og svakheter ved ulike yrkesgrupper som potensielle «reseptskrivere»: leger, helse- og treningsfysiologer, personlige trenere, og kunstig intelligens.
Illustrativt bilde.
Historiske milepæler i forskning på fysisk aktivitet
Utviklingen av «trening på resept» har ikke skjedd over natten. Den bygger på flere tiår med forskning, innovasjon og praktisk erfaring. Her er noen av de viktigste milepælene:
- 1953: The London Bus Study
- Epidemiologen Jeremy Morris påviste i en banebrytende studie at konduktører som gikk busstrappene hele dagen hadde langt lavere risiko for hjerteinfarkt enn bussjåfører som satt stille. Dette regnes som starten på fysisk aktivitet som forskningsfelt i folkehelsen
- 1968: Aerobics og Kenneth Cooper
- Legespesialisten Kenneth H. Cooper utga boken Aerobics og introduserte 12-minutters løpetest for å estimere kondisjon. Hans arbeid la grunnlaget for måling og forskrivning av aerob trening, og inspirerte det som skulle bli verdens største helsedatabase innen fysisk aktivitet: The Cooper Center Longitudinal Study
- 1975: Første utgave av ACSM’s Guidelines
- American College of Sports Medicine (ACSM) publiserte for første gang sine retningslinjer for testing og foreskrevet fysisk aktivitet. I dag er disse i 11. utgave og regnes som den globale «bibelen» for evidensbasert trening
- 1993–2024: MET-kompendiet
- For å standardisere hvordan fysisk aktivitet måles, utviklet Dr. Barbara Ainsworth og kollegaer Compendium of Physical Activities, et system for å beregne energiforbruk (i METs) for ulike aktiviteter. I dag inneholder kompendiet over 1100 aktiviteter og brukes verden over i forskning og praksis
- 1994: Dose-respons-tenkning
- Dr. William Haskell introduserte prinsippene for hvordan trening kan vurderes som medisin, med begreper som dose, effekt, mekanismer og anvendbarhet, på lik linje med farmakologisk behandling. Dette rammeverket preger fortsatt hvordan vi tenker på «trening på resept» i dag
- 1996: Surgeon General’s Report on Physical Activity and Health
- For første gang uttalte en amerikansk helsedirektør at 150 minutter moderat aktivitet per uke gir betydelige helseeffekter. Denne uttalelsen ble retningsgivende for helsemyndigheter i mange land
- 2007: Exercise is Medicine
- ACSM og American Medical Association lanserte Exercise is Medicine, en global kampanje for å integrere fysisk aktivitet i medisinsk praksis. Programmet bygger på systematisk vurdering av aktivitetsnivå, rådgivning og henvisning til trening som del av behandlingen
- 2008 og 2018: Fysisk aktivitetsveileder for amerikanere
- USAs helsemyndigheter publiserte sine første nasjonale retningslinjer for fysisk aktivitet, med oppdatering i 2018. Interessant nok ble begge versjoner i hovedsak utviklet av trenings- og helseforskere, ikke leger
Disse milepælene viser med tydelighet at «trening på resept» er et kunnskapsfelt utviklet og drevet frem av fagpersoner innen trenings- og helsefag. Det er derfor naturlig at helse- og treningsfysiologer spiller en sentral rolle i «trening på resept».
Tre faggrupper – ulike styrker og begrensninger
Artikkelen presenterer videre tre yrkesgrupper som i dag er involvert i foreskrevet trening: leger, helse- og treningsfysiologer, og personlige trenere, og viser hvordan disse har ulike styrker og begrensninger.
Leger har solid kompetanse på sykdomsforståelse, diagnostikk og medisinsk risiko, og er dermed godt egnet til å vurdere om en pasient er medisinsk klarert for fysisk aktivitet. De er spesielt viktige i møte med pasienter med komplekse sykdomsbilder og medikamentbruk. Samtidig påpekes det at leger generelt har lite utdanning i fysisk aktivitet og trening, og mange har heller ikke personlig erfaring med trening. Det gjør at de sjelden gir detaljerte eller individualiserte treningsråd.
Helse- og treningsfysiologer, som ofte har bachelor eller master innen treningsvitenskap, er de fagpersonene som har god kunnskap om hvordan trening påvirker helseutfall. De har solid teoretisk forankring i prinsippene for dosering av trening (f.eks. frekvens, intensitet og varighet), men mangler ofte klinisk erfaring med pasienter med alvorlig sykdom. De jobber i mindre grad i tverrfaglige team, og har ofte begrenset tilgang til pasientpopulasjoner gjennom det offentlige helsevesenet.
Personlige trenere har gjerne tett og kontinuerlig kontakt med kundene sine og står for den praktiske gjennomføringen av trening i hverdagen. Mange har god forståelse for motivasjon, oppfølging og tilrettelegging, og jobber direkte med å hjelpe folk i gang. Utfordringen er at utdanningsnivået varierer betydelig, og mange har begrenset kunnskap om sykdomslære, risikofaktorer og treningsplanlegging for personer med helseutfordringer. De er primært utdannet til å jobbe med friske individer.
Disse ulikhetene understreker behovet for å etablere tverrfaglige team der de ulike faggruppene kan utfylle hverandre, til det beste for individets helse og sikkerhet.
Kunstig intelligens – hjelpemiddel eller erstatning?
En spennende del av artikkelen er at forfatterne testet ChatGPT (versjon 4.0) på to treningsfaglige problemstillinger og sammenlignet svarene med anbefalingene fra ACSM. Resultatene viste høy grad av samsvar, samt utfyllende og nyanserte råd. Dette tyder på at kunstig intelligens kan bli et nyttig verktøy for fagpersoner, særlig for å sikre oppdatert og evidensbasert veiledning. Men, KI kan aldri erstatte den kliniske vurderingsevnen, relasjonen og kontekstkunnskapen fagpersoner har.
Artikkelen avsluttes med en tydelig anbefaling: «Trening på resept» bør utformes av tverrfaglige team, og det er behov for strukturelle endringer for å gjøre dette mulig. Dette er helt i tråd med NFHTs arbeid og visjon. Vi mener at helse- og treningsfysiologer må få en tydeligere plass i helsevesenet, i kommunehelsetjenesten, frisklivssentraler, rehabilitering og forebyggende tiltak. «Trening på resept» er ikke noe hvem som helst har kompetanse til å forskrive. Det krever kompetanse, og vi har fagfolkene som kan gjøre dette trygt og effektivt.